Poetry
Før frosten
Det driver en kulde fra åsene nedover jordene,
en skarpere vind gjennom ospenes kroner;
de siste, de skjøre, de solbleke bladene
flakker og fanges og slites fra grenene,
feies langs veien hvor regnet har gravd
sine mørke og buktende renner i sanden.
Og langt over myrene skriker en fugl,
en enslig, en villfaren røst gjennom skumringen,
mens bekken, som sommeren knapt kunne bære,
nå bryter mot steinene, velter og fråder
og drar med seg kvister og røtter og strå.
Her gikk vi en kveld da det ennå var sommer.
Du stanset ved heggen og bøyde en gren
så blomstene drysset i håret ditt, hvite
og våte av dugg. Jeg kan ennå erindre
hvor hendene dine var røde av kulde,
hvor ivrig du talte, hvor ofte du lo,
og hvordan du plutselig tidde og lyttet
til lyden av vann under broen.
Nå står heggen naken. De ytterste kvistene
skraper mot gjerdet, og mørket fra skogen
kryper langs grøften og sluker den smale
og gressgrodde stien vi fulgte den gangen.
Et sted mellom trærne går vinden i løvet,
snur det og løfter det, slipper det ned.
Jeg kjenner igjen dine skritt i det raslende,
stanser og lytter og hører det atter…
de raske, de lette, de nesten utålmodige
skrittene dine.
Og frosten har begynt å legge seg
langs kanten av broen.